Haukeliseter fjellstue gjennom tidene

1800-TALLET: VEIEN TAR TIL

Tidligere tider

Over Haukelifjellet mellom Vinje og Røldal har det vandret folk i tusenvis av år. Fjellet var en barriere for hyppig samkvem mellom bygdene, men var samtidig en felles ressurs og en ferdselsåre som bandt folk sammen. «Austmenn», sa Røldølene om dem som tidvis tok seg ned lia til vestlandsbygda.  «Nordmenn», sa folk fra Vinje om driftekarene som kom fra Hardanger for å selge hest og fe. Med tiden tok nasjonen ansvar for å gjøre fjellfolkets eldgamle tråkk allment tilgjengelig. Den første kjøreveien over Haukeli sto imidlertid ferdig først i 1889, etter 32 års anleggsarbeid. Dette var lenge etter at veien over Filefjell, den første hovedveien mellom Oslo og Bergen, var blitt kjørbar. Behovet for en raskere og tryggere postvei mellom Christiania og Bergen lå til grunn for den første tanken om en høyfjellsvei over Haukelifjell. 

1860-tallet

Ulevåbu var den første lille fjellstua i statlig regi, til gratis bruk for folket som vandret over fjellet.  Da Haukeliseter ble bygget noen år senere, ble Ulevåbu flyttet østover ned til Ståvatn. Den lille fjellstua lå først nede ved vannkanten før den igjen ble flyttet opp til tunet. Dette var lenge en del av Haukeliseter, med gratis overnatting for dem som ikke hadde penger til å betale for opphold. Bygningen har blitt restaurert, men den har per dags dato ikke kommet på plass igjen.

På slutten av 1860-tallet bevilget Stortinget penger til bygging av ny fjellstue på Haukeli. Med den nye veien som var planlagt over Haukelifjell, kom også forventningene om en skikkelig fjellstue med forsvarlig forpleining til fjells.

1870-tallet

Den nybygde fjellstua fikk sin første bestyrer, Knut Haukelidsæter i 1874. Gjennom 40 år la han og kona Guri Bernuten grunnlaget for Haukeliseters framtid. Ifølge gamle fortellinger, møtte Knut kona si for første gang da hun lå værfast på Haukeliseter. Før de tok over driften, reiste Guri til Oslo og tjente ett år på kjøkkenet på Grand hotell. Det hun lærte om matstell og hotelldrift der, la senere grunnlaget for fjellstuen sitt gode renommé. Da de flyttet inn, var Haukeliseter bare en liten stue, med to rom, ingen vei og ingen telefon. 

EN UNG NASJON MÅ MARKERE SEG

Mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, ble det en del av det nasjonalromantiske prosjektet å sende barske helter ut for å utforske og erobre polpunkter og fjerne isøder. Flere av de nasjonale heltene, som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, hadde ekspedisjoner og treningsturer over Hardangervidda, og da var Haukeliseter et naturlig utgangspunkt. Da Amundsen trente på Hardangervidda i 1896 i forbindelse med den kommende sørpolferden han skulle foreta i 1911, holdt han på å omkomme. Snøhulen han lå i, kollapset, og broren måtte grave ham ut. Nansen tilbragte også mang en sommerferie på Haukeliseter, og da var det fiskeutstyret som var med.

1900-TALLET: KRIG OG FRED PÅ HAUKELI

Vinter til besvær

Når snøen og vinteren kom, stilnet livet på Haukeliseter. Som i dag, var veiene og gårdsplassen også nedsnødd før i tiden. Vei og brøyting var unødvendig før en kunne komme gjennom Dyrskar, og snøen fikk ligge helt til sola kom og smeltet den vekk. Postmannen var vinterens bindeledd mellom øst og vest. To ganger i uken møttes postmannen østfra og postmannen vestfra på Haukeliseter. De byttet postsendinger, og med ski på beina brakte de posten tilbake hver sin vei. På setra fikk de mat og varme og husly om været slo seg vrangt.

Når veien var fri for snø, trillet kjerrer inn fra øst og vest. På Haukeliseter var det skysskifte. Skysskarene fra Vågsli og Røldal byttet gjester, før de dro hjemover. De brakte liv og røre til fjellstua. Noen ganger reiste kuskene hjem samme dag, andre ganger sov de over. De hadde kuskeloftet på det østre stabburet for seg selv, og fikk til og med en egen do, så de ikke skulle bruke gjestene sine toalett. Skikken med å bytte skyss på Haukeliseter varte lenge. Passasjerene fikk en matpause på Haukeliseter, før de satte seg i bussen som skulle kjøre videre i deres retning.

1940-tallet

Torjus Prestegård gjorde beitebruk til en stor attåtnæring på Haukeliseter. Han hadde opp til 50 kuer på beite om sommeren. Sønnen Nils slaktet en ku i uken til kjøkkenbruk på fjellstua. For å holde kjøttet fersk, gravde de det ned i en snøfonn på den andre siden av vannet. Torjus leide også 400 geiter til stølene Ulevå, Gautesvik, Grothol og Steinsvoll. Slik kunne han produsere melk og rømme, smør og ost til hundrevis av gjester gjennom sesongen. Sønnen Eivind kjørte 50-liters spann med smør og surmelk ned til Telemarksbygdene for salg.

To av motstandsmennene under andre verdenskrig, Knut Haukelid og Arne Kjelstrup, rømte vestover etter tungtvannsaksjonen på Vemork. De holdt seg skjult i Suldalsheiene og på Haukelifjell da tyske tropper jaktet på dem. Sommeren 1943 bygde de en solid, men godt kamuflert steinhytte en dagsmarsj sør for Haukeliseter. De  kalte hytta Bamsebu etter elghunden Bamse.

Da Torjus Prestegård sluttet i 1948, tok Knut Haukelidsæters sønnesønn, Knut Haukelid og kona Bodil over driften i syv år.

1960-tallet

Stavanger Turistforening tok over fjellstua i 1963 etter Den Norske Turistforenings anbefaling overfor myndighetene. Like etter fikk foreningen lån og tilskudd til å reise en moderne restaurantbygning på tomten til den gamle løa. Kuskeloftet ble flyttet og hovedbygningen ble modernisert og bygget på. I årene som fulgte fikk Haukeliseter sin nåværende form, med et allsidig turisttilbud vår, sommer, høst og vinter.

Dette var mulig ettersom brøytingen av fjellovergangen vinterstid tok til i 1967. Veien skulle holdes åpen. Kolonnekjøring var fra før ukjent for Hjalmar Stenstad, daglig leder ved Haukeli brøytestasjon, så de måtte prøve seg fram for å lose biler over fjellet gjennom snøføyk og dårlig sikt.