Arkitektur og bygningshistorikk

På Haukeliseter møter du et fortettet anlegg av gamle og nyere bygninger omkring et stort, indre tun. For med helårsvei og trafikk til alle døgnets tider er det nødvendig at tunet er mest mulig befridd for gjennomkjøring av biler. Fra vestsiden ser du, etter å ha passert et lavt garasjeanlegg, et laftet loft fra 1886 som til daglig går under betegnelsen Stabburet. Dette er den nest eldste gjenværende bygning på Haukeliseter, og har så vidt vi kan bedømme av gamle bilder stått på samme plass siden det kom til den gamle fjellstuen, det vil si fra før staten overtok driften av anlegget i 1891. Dagens nabo til Stabburet er Kuskeloftet, som etter alle solemerker er litt yngre og flyttet over fra østsiden av den gamle hovedbygningen. Nå står de som et tvillingpar med sine utkragede gavler, og slår an tonen med torvtak og tjærebeiset tømmerlaft.

Det smaker av eventyret omkring "den gamle skysstasjonen" også når blikket glir over til den gamle spisesalbygningen på nedsiden av tunet, Tårnbygget, med Nansenstova fra 1890. Her har skiferen overtatt som tekkingsmateriale, og dragestilen fører tankene i retning av århundreskiftets nasjonalromantiske strømninger i norsk trearkitektur. Dragestilen hentet sin inspirasjon i vår nasjonale kulturarv med middelalderens stavkirker og storgårder som de nærmeste forbilder, men den bærer også i seg mange elementer fra den internasjonale sveitserstilen. I sin korte levetid fra 1890 til 1910 ble den i hovedsak begrenset til de bygninger for turisme og friluftsliv som ble tegnet av datidens norske arkitekter.

Treet er og har alltid vært vårt viktigste byggemateriale. Tømmerhuset er derfor selve symbolet på det norske hus. Det forutsetter et solid og gjennomført håndverk, men konstruksjonen er i seg selv enkel og skal gi både varme og tette hus. I dag - over 100 år etter, står vi overfor en sjelden samling av verneverdige bygninger hvor helheten er skapt i fortid og videreført også i de senere tilskudd til et nytt funksjonsspekter på Haukeliseter. De eldste deler av anlegget representerer en verdifull del av vår kulturarv, og er fredet etter lov om bevaring av våre fortidsminner.

I 1918 kom et nytt hovedhus for overnattingsgjester på øvre siden av tunet, i forlengelsen av de tidligere nevnte tvillingloftene. Opprinnelig var altså beliggenheten mellom disse, og dette overnattingshuset representerte den gang en betydelig stigning i standard og kapasitet for hele fjellstuen. I dag går dette bygget under betegnelsen Seterfløyen, og er dessuten senere blitt utvidet med et nytt byggetrinn mot øst.

Å bygge i høyfjellet i gamle dager var å spille på parti med værgudene. Den korte sommeren måtte utnyttes effektivt, og for å oppnå dette skulle alt være betydelig planlagt og tilhogget på forhånd. Det å reise bygget, få det tekket og innkledd måtte ta kortest mulig tid. Både en laftekonstruksjon og et rammeverk med synlige staver egnet seg godt til dette formålet. Det kunne tilhogges og innpasses i lavlandet der skogen fantes, og senere trekkes opp på snøen før vinteren gjorde fjellet utilgjengelig. Vel fremme kunne det så lagres i påvente av at solen steg så høyt at varmen avdekket fundamentene som kanskje året før var murt opp av naturstein fra området omkring byggeplassen. I dag skal alle prosesser gå uavhengig av værgudenes luner. Men selv med dagens teknologi må vi gi tapt for naturkreftene når de setter inn med full styrke. Og tar vi et lite sideblikk på økonomien, må byggeprosessen også nå deles opp i faser som er nøye avpasset etter årstid og lokalklima.

Da Stavanger Turistforening overtok dette anlegget i 1963, var nye byggeplaner begynt å ta form allerede fra første befaring. Styrets ambisjonsnivå var meget høyt da arkitektene Bryne og Kaada fikk i oppdrag å utforme den nye hovedbygningen mot vatnet, og denne ble reist på grunnen til den gamle driftsbygningen i løpet av 1967/ 68. Med dette nybygget ble standarden hevet, og det kom til å innlede en ny æra for Haukeliseter som det egentlige reisemålet. Det ble et stort økonomisk løft for vår gamle forening å bygge i høyfjellet med en standard som til da overgikk alt som til da var bygget forut. I ettertid kan vi slå fast at målsettingen ble innfridd fordi alle som medvirket hadde den klare innstillingen til oppgaven "kun det beste er godt nok".

Det er et sprang på 80- 100 år mellom det gamle og det nye på Haukeliseter. Selv om programmet i dagens funksjonalisme er at formen følger funksjonen, så er tilpassing til eksisterende anlegg og natur like viktige stikkord. Materialbruken med tjæret panel og tungt torvtak er det viktigste bindeledd mellom gammelt og nytt. De lange, lave volumer spiller fint omkring den indre tundannelse. Arkitekten har vist stor forståelse for en klar indre og ytre organisering av hele anlegget. Også i vår egen bevissthet innførte foreningens flaggskip en ny standard, og fjellstuen har gitt en hel generasjon av medlemmer en ny og lettere innfallsvinkel til det store fjelleventyret for hele familien.

I 1985 sto det foreløpige siste byggetrinn ferdig med to etasjer pluss en rommelig hems. Det mer primitive "heialivet" var ikke like forlokkende for alle, og en romstandard med dusj og toalett kunne bli en viktig del av driftsunderlaget for hele anlegget. Fra utsiden glir også dette tilbygget inn i den store helheten, men innvendig skifter materialkarakteren kraftig, og bærer tydelig preg av dagens strengere brannkrav. Rommet mellom husene er blitt fastere i komposisjonen med dette byggetrinnet, men avslutningen mot øst kunne nok vært mykere i forhold til det omliggende terrenget. Dagens ytre situasjon er et samlet anlegg av i alt 7- 8 bygninger som kan imøtekomme de fleste ønsker fra turgåere og skiløpere i fjellet, enten de trenger et utgangspunkt eller et hvilepunkt knyttet til foreningens øvrige rutenett. Men også bilturisten er en stadig viktigere faktor for belegget på Haukeliseter.

(Louis Kloster)